Flyttelasset
25 mars 2014
marianne hansenAlder en en veldig subjektiv greie. Det oppdaget jeg først da jeg flyttet til Vesterålen i 2009. Etter fire år i Trondheim og to år i Bø i Telemark var jeg blant de eldste studentene og jeg begynte å merke alderen min. Jeg kikket på førsteklassingene som svinset forbi meg i gangene – klærne deres og sosiolekten deres var helt fremmed for meg. Jeg begynte å si ting som «Ungdommen nå til dags, musikken deres er jo bare bråk.» Jeg følte meg voksen, ferdig med studiene og klar for arbeidslivet.

Synlig tilværelse

Så kom jeg til Vesterålen, en region som er nesten rensket for folk mellom 19 og 30 år, og da endret alderen min seg drastisk. Plutselig måtte jeg vise legitimasjon på polet, jeg ble spurt om jeg drikker kaffe (det ultimate Vesterålske tegnet på voksenhet), jeg ble plassert i komiteer og grupper fordi jeg «kan data og sånn, og har sikkert masse kreative ideer», og min blotte tilstedeværelse fikk folk til å utbryte entusiastisk «Du er så ung! Hvordan er det mulig å være så ung??» Fem år senere er jeg nesten 30, men jeg er ennå yngre enn de fleste rundt meg både på jobb og på fritida.

Vesterålen er en region i vekst. De fem årene jeg har bodd i Vesterålen har det sakte men sikkert blitt flere unge folk å se på butikken, ute på byen og blant rekkene i lag og foreninger, men det antallet som har flyttet inn begynner ikke å nærme seg det antallet unge folk som flytter ut når de er ferdige med videregående. Samtidig er Vesterålen en region med lavt utdanningsnivå og høy gjennomsnittsalder. Regionen trenger de unge, men trenger samtidig den utdanningen unge skaffer seg mens de bor borte. Den naturlige løsningen er da at ungdommen flytter bort og tar utdannelse, og så kommer tilbake. Men det gjør de ikke. Og hvorfor ikke?

Å vende tilbake

Da jeg var masterstudent i Telemark og slutten på studenttilværelsen nærmet seg ubønnhørlig, så stilte jeg meg selv akkurat dette spørsmålet. Hvorfor flytter ikke folk hjem til Vesterålen? Hvorfor flytter ikke jeg hjem til vesterålen? Jeg prøvde å smake litt på følelsen av Vesterålen, og hvordan det ville vært å ta en slikt valg. Som Vesterålspatriot med en god dose hjemlengsel burde jeg kanskje frydet meg, men i stedet ga det meg en følelse av fysisk ubehag. Magefølelsen sa meg at jeg ikke kunne flytte hjem, det var ikke mulig. Men siden jeg var midt i et halvår med både filosofi og sosiologi som pensum ble jeg veldig nysgjerrig på dette ubehaget – så nysgjerrig at jeg valgte det som tema for masteroppgaven min.

Ganske snart oppdaget jeg at mange andre distriktsungdommer kjenner på det samme ubehaget. Hjemstedet ligger i det fjerne, og lokker med røtter og familie, men det føles feil å reise tilbake dit for godt. Litt av grunnlaget for denne følelsen kan man finne i språket vi bruker for å beskrive handlingen tilbakeflytting.
Definisjon på "tilbake"
Definisjon på "tilbake"
Det å flytte hjem, å flytte tilbake dit man kom fra er ikke bare å pakke ut kofferten i hjemregionen sin; det sender ut signaler om å gå bakover i tid, å dra tilbake til utgangspunktet. Det virker kanskje litt vel akademisk å trekke fram en sånn forklaring fra ordboka, men har du vært distriktsungdom i storbyen, konfrontert med muligheten til å flytte hjem, så tør jeg vedde på at du har kjent på disse signalene.

Etter å ha kikket nærmere på mine egne følelser om hjemflytting skjønte jeg at den største frykten handlet om signalene det ville sendt til de rundt meg – hva vil andre synes om at jeg flytter til Vesterålen? Vil de tro at jeg kaster alle ambisjoner på sjøen, og trekker meg tilbake fra verden? Når vi kikker på våre egne liv tenker vi ikke sirkler eller i sikksakk Vi liker å tenke som i eventyrene – at livene våre er i stadig utvikling, at vi er på vei mot et mål, og at hvert nye steg tar oss inn i nye nytt, mens det gamle legges bak oss. Det å flytte hjem passer ikke inn i et slikt eventyr – i allefall føltes det ikke sånn for meg.

Likevel, etterhvert som arbeidet med masteroppgaven min skred fram begynte jeg å pakke flyttelasset. Ikke bøkene og klærne fra leiligheten, (det gjorde jeg i siste liten, sånn som alle andre gjør) men det mentale flyttelasset. I intervjuer med videregående-elever, studenter og hjemflyttede Vesterålinger fant jeg mange paralleller til min egen situasjon, og jeg innså at vi ikke er så forskjellige vi Vesterålinger. Som ungdommer blir vi håpløst lei av hjemmet vårt, vi flytter ut for å ta for oss av verden, og plutselig en dag har det gått nok tid til at Vesterålen har endret seg fra kjedelig kystregion til høyt elsket hjemmehavn. Kjærligheten til regionen vokser gjerne med alderen, etterhvert som natur og køfritt liv blir viktigere enn mengden klesbutikker og utesteder. Noen velger å følge kjærligheten hjem, andre beholder Vesterålen som fristed og feriemål mens de blir boende borte.

Pakket ut det mentale flyttelasset

Nå skulle jeg gjerne sagt at det som fikk meg til å velge Vesterålen var 100% kjærlighet, men det ville vært løgn. Joda, to år med Vesterålen som akademisk tema hadde gjort meg ganske klar for å flytte hjem, men først og fremst var jeg ung, arbeidsledig og hadde stort studielån. Hva gjør man da? Jo, man flytter hjem til mor og far. Det var en utrolig ugrasiøs overgang til voksenlivet, og en skikkelig kalddusj etter en ganske suksessfull studiekarriere. Både jeg og samboeren min stod uten inntekt, uten bolig, og uten noen spesielle utsikter til at noen av delene skulle ordne seg. Vi flyttet hjem til Vesterålen og håpet på det beste.

Og så, i løpet av sommeren 2009 oppdaget vi noe helt nytt ved hjemregionen vår. Vi oppdaget nettverk. Dette loslitte ordet som studenter og arbeidstakere fra hele verden har fått trødd nedover halsen i årevis ble plutselig aktuelt for oss. For gjennom menneskene som vi hadde holdt kontakten med i årene borte begynte det plutselig å dukke opp muligheter. Hjelp, tips, råd, til og med tilbud om jobb. Og vi oppdaget at navnene våre hadde en verdi  - det at vi kom fra Vesterålen, hadde gjenkjennelige etternavn og hadde brukt somrene våre til å figurere i lokalavisen, skape aktivitet og ha sommerjobb i lokale bedrifter ga en kjempefordel. Vi hadde et nettverk som kunne anbefale oss, hadde lyst til å være: utfordrende jobb, en flott leilighet, mange gode venner, og til og med mitt eget band. Det tok noen år, men jeg har på følelsen at det ville tatt enda lenger tid hvis jeg hadde bosatt meg et annet sted i landet.

Det jeg har oppdaget i de fem årene jeg har vært tilbakeflyttet Vesteråling er at synonymene fra ordboka ikke stemmer. Jeg trodde de skulle gjøre det, i alle fall litt, men jeg tok feil. Å flytte hit har ikke vært noe tilbake til utgangspunktet for meg, og jeg har ikke reist bakover i tid. Jeg har hatt brukt for alle erfaringene jeg har fått i studietida, har brukt alle delene av utdannelsen min (til og med de litt obskure HTML-kunnskapene) og jeg har fått ansvar og utfordringer som er like spennende som de kule jobber i kule storbyer kan gi. Jeg føler ikke at jeg har gått i sirkler for å komme hit – veien har gått framover hele tiden.

Samtidig har jeg brukt de siste fem årene på å pakke ut det mentale flyttelasset, og på å forsone meg med at det er her jeg bor. Jeg har fått noe ved å flytte hit, men jeg har også måttet gi opp noen av vanene jeg fikk mens jeg bodde borte. Jeg får ikke kjøpt store pastarør i butikken, jeg kan ikke trene karate på fritiden, og det er ingen filmklubb som viser klassikere på storskjem. Likevel trives jeg, og jeg har lært meg å finne gode erstatninger for favorittene mine. Det er kanskje ingen thailandsk eller indisk restaurant her, men jeg er blitt kjempegod til å lage smakfull og sterk mat. Og de tingene jeg trodde jeg skulle savne mest har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg har ikke tid til å gå på konsert hver uke, så hva ville det betydd om store band stoppet innom byen vår når de var på turné?

Hvis jeg kunne gitt meg selv anno 2009 et råd, så ville jeg anbefalt meg selv å ta en prat med noen unge folk som allerede har flyttet hjem. Det ville spart meg for noen dager med tenking og kverning. Jeg har etterhvert skjønt at de som har trosset frykten og tatt steget over Nord-Norge-grensa er de som virkelig vet hva de snakker om, og at historiene deres kan ha stor verdi for andre som lurer på om de skal velge Vesterålen. Jeg kan skrive sidevis med gode grunner til å flytte nordover, men noen av vennene mine her oppe har sagt det ganske kort og greit. I stedet for å skrive en lang avslutning på historien om flyttelasset siterer jeg heller dem:

- Æ hadde løsst tel å fløtt heim, og hadde mange grunna både tel å gjør det og ikkje gjør det. Men så tenkte æ bære – faen, æ gjør det!

- Det e mykje bedre å bo hær enn æ trudde det sku´vær.

- Det e så praktisk å bo her! Bære fem minutta tel alt, og ingen kø! Tenk at folk driv å pendla i timesvis med trikk og tog når de heller kan bo her?

-Kanskje fløtta æ bort herifra igjen om ei stund, men æ kommer alltid til å fløtte tilbake.